Bør heroinbehandling innføres i Norge?

For noen år siden foreslo daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Norge skulle innføre heroinbehandling som alternativ for de mest forkomne misbrukerne. Astrid Skretting gir oss et innblikk i den politiske debatten som er ført etter Hanssen kom med sitt forslag.

Substitusjonsbehandling med metadon/buprenorfin har vært tilgjengelig i Norge fra 1998.  Ved utgangen av 2012 var det omkring 7 000 pasienter i slik behandling.  Selv om de fleste pasienter har nytte av metadon eller buprenorfin, er det en gruppe som av ulike grunner ikke får det til. I et avisintervju senhøsten 2008 tok daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen derfor til orde for at Norge burde vurdere substitusjonsbehandling med heroin for de mest forkomne stoffmisbrukerne som ikke vil eller klarer å slutte med narkotika.   Forslaget førte naturlig nok til livlig debatt både blant fagfolk og politikere og har vært en vanskelig sak for regjeringen.

Stoltenbergsutvalget  

I mars 2009 oppnevnte derfor regjeringen det såkalt Stoltenbergutvalget med oppdrag å komme med forslag til hvordan de mest utsatte rusmiddelmisbrukere kan få bedre hjelp og om heroinbehandling bør inngå som en del av tilbudet til denne spesielle gruppen.    I utvalgets rapport som ble levert i juni 2010, blir heroinbehandling relativt grundig diskutert, selv om rapporten ellers er kortfattet.  Som utgangspunkt for å vurdere heroinbehandling spør utvalget: Vil behandling med heroin gi de tyngst belastede et bedre liv, eller er det først og fremst bedre behandling og oppfølging som skal til?  Trenger vi flere medisiner, eller bør all innsats rettes mot å styrke behandlings- og oppfølgingstiltakene? 

Uenighet om heroinbehandling

Mens alle utvalgets ni medlemmer var enige i 21 av de 22 framlagte forslagene om forebygging og behandling, var det uenighet når det kom til heroinbehandling.  Et flertall på fem vurderte erfaringene fra andre land som positive, men at det er behov for bedre kunnskapsgrunnlag relatert til norske forhold. De foreslo derfor at Norge bør sette i gang et tidsbegrenset forsøksprosjekt for pasienter som ikke har hatt nytte av ordinær substitusjonsbehandling for å se om det er sannsynlig at heroinbehandling gir bedre resultater enn tilsvarende investering i annen behandling.   Mindretallet på fire mente at langtkomne opiatmisbrukere ikke trenger et nytt medikament i tillegg til de som allerede finnes, men at det er behov for tettere oppfølging.  De understreket viktigheten av psykososiale tiltak som tillegg til substitusjonsmedikamentet og at debatten om heroin lett kan ta oppmerksomheten vekk fra behovet for langsiktig behandling og rehabilitering.

Rapporten fra Stoltenbergutvalget ble sendt ut på høring til en rekke organisasjoner og instanser.  Meningene om heroinbehandling var naturlig nok delte, men de fleste stilte seg negative.  Behandlings- og forskningsfeltet uttrykte eksempelvis stor grad av skepsis og viste til at en heller burde bruke ressurser på å bedre kvaliteten i den eksisterende substitusjonsbehandlingen. All den tid heroinbehandling krever fast oppmøte to ganger i døgnet, ble det også stilt spørsmål ved om en ville kunne nå den mest utsatte gruppen.

I jakt på konsensus

Heroinbehandling ble også gjenstand for en såkalt konsensuskonferanse i regi av Norges forskningsråd.  Konsensuskonferanser er noe som i Norge arrangeres når det er faglig uenighet eller usikkerhet om verdien av et tiltak eller når det er viktig å finne et kunnskapsbasert grunnlag for avgjørelser og prioriteringer i helsepolitikken.  Et panel oppnevnt av Forskningsrådet ble bedt om å besvare fem spørsmål:

1) Hva kjennetegner heroin og hva skiller det fra andre medikamenter i substitusjonsbehandling? 

2)Hva kan være nytteverdien av heroinassistert behandling? 

3)Hvem er målgruppen for heroinassistert behandling, og hvordan kan tiltaket organiseres og administreres i Norge?  

4) Hva vektlegger og ønsker brukerne selv?

5) Hvilke etiske og juridiske implikasjoner innebærer heroinassistert behandling?

På bakgrunn av forberedte rapporter og innlegg som ble presentert på konferansen, konkluderte panelet med at en fant at kunnskapsgrunnlaget for å innføre heroinassistert behandling er svakt og ikke godt nok for å innføre slik behandling i Norge.

Skadereduksjon eller liberalisering?

Sett i lys av at Norge i utgangspunktet har en restriktiv narkotikapolitikk med strenge strafferammer, kan det stilles spørsmål ved om heroinbehandling passer inn. Med bakgrunn i et stort antall overdosedødsfall og en økende elendighet blant langt komne misbrukere, er det imidlertid etablert en rekke såkalte skadereduksjonstiltak. Eksempelvis startet Norge allerede i 1988 med utdeling av sprøyter, fra slutten av 1990-tallet er det etablert en rekke lavterskel helsetilbud for rusmiddelmisbrukere og i 2004 vedtok Stortinget en egen sprøyteromslov.  I dette perspektivet vil en kunne si at heroinbehandling ikke nødvendigvis bryter med den eksisterende narkotikapolitikken, men kan ses som en utvidelse av de mange skadereduksjonstilbud som allerede finnes. 

Det er som sagt ingen tvil om at spørsmålet om heroinbehandling har vært en vanskelig sak for den norske regjeringen. En har derfor søkt å få belyst spørsmålet fra ulike vinkler.   Sommeren 2012 ble det imidlertid satt en foreløpig stopper i saken. Regjeringen la da fram en ny stortingsmelding om rusmiddelpolitikken der det sies at en etter en samlet vurdering ikke har funnet at grunnlaget for å innføre en prøveordning med heroinassistert behandling, er godt nok.

 

Astrid Skretting, forskningsledare på Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) i Norge.


Detta är ett sammandrag av Astrid Skrettings artikel Should heroin treatment be prvided in Norway? A look at the political debate, publicerad i den nordiska antologin A Welfare Policy Patchwork - Negotiating the Public Good in Times of Transition.


 

 

Senast uppdaterad

2017-09-18

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet