Antitobakksbevegelsens vei i Norge

Den politiske reguleringen av røykeatferd i Norge er av ny dato, men ønskene om politisk inngripen i tobakksproblemet strekker seg helt tilbake til 1600-tallet, da tobakken første gang kom til landet. Gunnar Sæbø har studert hvordan tobakk ble definert som et samfunnsproblem i tiden rundt 1. verdenskrig og hvorfor datidens forsøk på politisk regulering ikke ble realisert.

Sigarettmaskinen ble oppfunnet i 1880 og førte til en storstilt og kommersielt vellykket produksjon og omsetning av fabrikkproduserte sigaretter. Sigaretten var billig og utkonkurrerte raskt de øvrige tobakksproduktene. Sigarettindustrien, med innovatøren James Duke i spissen, hadde snart en kartellliknende kontroll med hele den internasjonale bransjen. Bruken av sigaretter økte, særlig blant barn, senere også blant kvinner. Og tobakksreklamen tiltok. Samtidig mobiliserte sterke krefter mot «røykeproblemet». I mange land ble det vedtatt lover mot salg av tobakk til mindreårige og/eller etablert anti-tobakksorganisasjoner. I Danmark ble antitobakkorganisasjonen Bort med tobakken stiftet i 1905 som en reaksjon på at danske politikere ikke ønsket en aldersbegrensning. Den norske organisasjonen, med samme navn som den danske, ble stiftet i 1916, bl a ut fra misnøye om at den vedtatte nedre aldersgrensen på 15 år ikke ble overholdt.

 

Dels var de [politikerne] opptatt av at den norske tobakksindustrien gikk dårlig og ga liten økonomisk avkastning til staten, dels av at skatteleggingen av tobakksprodukter var urettferdig...

 

I anti-tobakksbevegelsens tidsskrift Tobakskampen ble det advart mot tobakk av både økonomiske, helsemessige og moralske grunner. Sigarettrøyking var bortkastede penger i en krisetid. Helseskadene ble ansett som omfattende: nikotin var en gift som ødela kroppen (f eks syn og hørsel), røyking kunne lede til alkoholisme og sigarettene forgiftet luften for ikke-røykere. Sigarettene var også en fare for moralen fordi de ødela den sjelelige veksten til barn og gjorde røykerne til hjelpeløse «slaver» av tobakken. Selv om helseargumentene om syn- og hørselskader hadde støtte i medisinsk forskning, fantes det ingen andre dokumenterte helseskader av røyking på denne tiden som fikk legene i Tidsskrift for den norske lægeforening til å rope på ytterligere politisk inngripen.

Politikernes problemforståelse av tobakk var av en annen karakter. Dels var de opptatt av at den norske tobakksindustrien gikk dårlig og ga liten økonomisk avkastning til staten, dels av at skatteleggingen av tobakksprodukter var urettferdig, fordi de tyngst beskattede  tobakksproduktene hyppigst ble brukt blant de dårligst stilte. Sist, men ikke minst, sto den nasjonale tobakksindustrien i fare for å bli utkonkurrert av en utenlandsk trust. Som en mulig løsning på disse utfordringene ble tobakkmonopol seriøst diskutert, både før og etter 1. verdenskrig.

Hvorfor ble ikke reguleringene vedtatt?

Alkoholforbud i både Norge (1917) og USA (1920) ga de totalavholdne håp i kampen mot tobakk. Men til tross for at avholdsbevegelsen hadde støtte blant et flertall av stortingsrepresentantene og at det norske vinmonopolet også ble vedtatt på denne tiden, oppfattet ikke tobakksmotstanderne tobakksmonopol som et aktuelt virkemiddel for begrense tilgjengeligheten til sigaretter. De ønsket ikke at staten skulle ha inntekter av et slik fordervelig produkt i det hele tatt. Det ble derfor ikke brukt helse- eller sosialbaserte argumenter for et nasjonalt tobakksmonopol, slik det ble på alkoholfeltet, kun økonomiske. Til tross for tverrpolitisk vilje til å opprette et tobakksmonopol, ikke minst for å stagge trusten BATCO, ble ikke de økonomiske fordelene ansett som store nok av finansdepartementet til at politikerne gikk inn for å etablere monopol.

Ingen gråt for dette, heller ikke tobakksmotstanderne. De gikk snarere inn for å begrense tilgjengeligheten til tobakk ved å innføre kommunal bevilling for salg. Ved å gå veien om lokalt selvstyre så anti-tobakksbevegelsen for seg en gradvis utfasing av tobakk, som til slutt ville munne ut i et forbud. Organisasjonen gjorde et seriøst forsøk på å fremme forslag om kommunal bevilling for Stortinget, men kunne bare vise til støtte fra omtrent halvparten av landets kommuner og nådde ikke fram, verken blant den politiske eller byråkratiske eliten i hovedstaden. Saken rant derfor ut i sanden fra midten av 1920-tallet.

Linjer fram mot vår tid

«Om 100 år er allting glemt», skrev den kanskje fremste norske forfatteren på denne tiden, Knut Hamsun. Det gjaldt imidlertid ikke  forslaget om kommunal bevillingsordning for salg av tobakksvarer som faktisk ble vedtatt av den «rød-grønne» norske regjeringen så sent som i mars 2013, bare for umiddelbart å bli trukket tilbake igjen av den nye «blå-blå» regjeringen i 2014.

Selv om ingen tiltak ble vedtatt på 1920-tallet, bidro industrialiseringen av sigarettproduksjon og utviklingen i reklame likevel til en kulturkamp som fortsatt kjennetegner det moderne meningsklimaet om tobakk. De nåværende frontene i tobakksfeltet (industrielle/kommersielle interesser, forbrukerinteresser, tobakksmotstandere) oppsto på denne tiden, mange av antitobakk-bevegelsens argumenter og strategier mot tobakk i dag var også artikulert den gang. Først etter at uomtvistelige medisinske bevis på at røyking forårsaket sykdom og død ble kjent på begynnelsen av 1960-tallet, fikk anti-tobakkbevegelsens tidlige argumenter tilstrekkelig kraft til å bli oversatt til politikk.

Stabiliteten i anti-tobakksbevegelsens ideer mot røyking er slående og uttrykkes både i form av den moralske fordømmelsen av passiv røyking, det økonomiske sløseriet forbundet med forbruk av et unødvendig og farlig produkt, troen på kommunal bevilling som tobakkspolitisk virkemiddel og det visjonære målet om et framtidig tobakksfritt samfunn. Bevegelsen var også tidlig ute med å adressere helse som en moderne livsstilsfaktor, noe som senere kom til å bli viktig både for arbeiderklassen (ideen om fysisk fostring) og middelklassen (den sunne kroppen som indikator på selvkontroll).

Gunnar Sæbø, Statens institutt for rusmiddelforskning

Publicerad 19.12.2014

Senast uppdaterad

2017-11-22

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet